Tyrkias historie

Tyrkia er blant de eldste kulturområdene i verden i henhold til geografisk plassering, men republikken Tyrkia som arvtager til
Det osmanske rike er av nyere dato, skapt da sultan Mehmet VI ble kastet av den nye republikanske forsamlingen i Tyrkia
i 1922.
Det nye regimet gjorde statskupp mot det osmanske regimet som hadde tap det meste av sitt territorium i den første verdenskrig.
Historien til det moderne Tyrkia begynner med grunnleggelsen av republikken i 1923 med Mustafa Kemal (Atatürk), som den første president.

Tyrkia rommer de eldste spor av mennesker utenfor Afrika. Disse er funnet i en hule ved Yarimburgaz, og er ca. 1 mill. år gamle. Deler av dagens Tyrkia (omkring Eufrats og Tigris’ øvre løp) ligger innenfor den fruktbare halvmåne, og har hatt fastboende jordbrukere i svært lang tid – kanskje 12 000 år.

Tyrkia har senere vært åsted for noen av de tidligste bydannelser i historien. Den mest kjente er Çatal Höyük, som i det 7. årtusen f.Kr. hadde en befolkning på 5 000. Byen hadde et irrigasjonssystem som er det eldste en kjenner til i verden. Ved Çayönü i nærheten av Diyarbakir har tyrkiske arkeologer gravd ut en by, der det ser ut til at en har framstilt jern så tidlig som 5 000 f.Kr. og kobber så tidlig som 7 000 f. Kr., den eldste kjente metallframstilling i verden.

Den mest berømte arkeologiske lokaliteten i Tyrkia er Troja, som ble anlagt ca. 3 000 f.Kr. Størrelsen på noen av husene, foruten alle kostbarhetene som ble funnet under utgravningene i Troja, viser at det på denne tida fantes maktsentra av en viss størrelse i Anatolia i det 3. årtusen.

Dette bekreftes også av andre funn fra samme tid. Mot slutten av årtusenet gikk mange av de tidligere blomstrende bysentrene til grunne, og ble etter hvert avløst av langt mindre og fattigere byer. Det ser ut til at Anatolia ble invadert av et folk fra nordvest, og at kriger herjet.

De eldste lilleasiatiske innskriftene finnes på leirtavler fra omkring 1800 f.Kr. Det første samfunnet som har etterlatt seg skrift, er hettitterriket. Tavler med dels kileskrift, dels hieroglyfer, forteller om et sentralisert rike styrt av en overkonge som dominerte et føydalt nett av småkonger. Hettittene lå i krig med naboriker som Arzawa og Ahhiyawa.

I løpet av det 2. årtusen brer det assyriske riket seg oppover Eufrat- og Tigrisdalen. Egeerhavs- og middelhavskysten hadde på denne tida mykensk bosetting.Omkring 1250 f.Kr. ble hettitterriket og andre nærliggende riker i sentrale Lilleasia invadert av frygerne.
Frygerne var et indoeuropeisk folk som sannsynligvis kom fra Thrakia, men utgravninger av de to største frygiske byene Midas Şehri og Gordion har ikke avdekt noe skriftlig materiale etter frygerne.

Omkring 700 f.Kr. var det ute med det frygiske riket, og i en periode var Lydia det store riket i Lilleasia. Den siste store lydiske kongen var Kroisos (Krøsus).I 546 f. Kr. trengte perserne inn i Lydia og gjorde riket til en persisk provins med hovedstad i Sardes. I et par hundre år var hele Lilleasia styrt av perserne, og var da inndelt i fire provinser, hver styrt av en satrap.
I de greske områdene på kysten var perserne hatet for sitt hardstyre og sine ødeleggelser, mens i det indre av landet, der en del persiske handelsmenn selv slo seg ned, kan forholdene ha vært bedre.

I 334 f. Kr. gikk Alexander den store over Hellesponten (Dardanellene), og i løpet av et års tid hadde han lagt hele den persiske delen av Lilleasia under seg. Etter Alexanders død i 323 ble de ulike regionene styrt av generaler i Alexanders hær og deres etterkommere.

Dermed begynte en utstrakt hellenisering av det indre av Lilleasia – kysten hadde da gjennom århundrer vært under innflytelse av de mange greske bystatene.
Denne utbredelsen av gresk kultur har gitt navn til tiden mellom Alexander og Romerriket. I byene ble det bygd greske templer, stadioner, teatre og odeoner for dyrking av gresk kultur.
Den mest imponerende av disse hellenifiserte byene har trolig vært Pergamon. Det greske språket spredte seg på bekostning av eldre, lokale språk som lykisk, pamfylisk og frygisk.

Det var hyppige stridigheter mellom ulike rivaliserende dynastier, og i 279 f.Kr. engasjerte kong Nikomedes I av Bithynia keltiske leiesoldater fra Sentral-Europa som militær støtte. Disse galaterne slo seg ned i det østlige Frygia i nærheten av Ankara, og kalte landet Galatia. Keltisk språk holdt seg i århundrer i denne delen av Tyrkia.

Omkring 200 f.Kr. begynte romerne å gjøre innfall på kysten av Lilleasia, og det første store slaget mellom romerne og lokale fyrster sto ved Magnesia i 190 f.Kr. I løpet av de følgende to århundrer la romerne under seg hele det området som i dag er Tyrkia. Mange lokale herskere prøvde å stanse den romerske frammarsjen, og mange romerske generaler skaffa seg ære og berømmelse på slagmarkene i Lilleasia, blant dem Sulla og Pompeius den store. Julius Cæsar avsluttet Pompeius’ arbeid i 47 f.Kr. med slaget ved Zela, der han uttalte: «Veni. Vidi. Vici».

Det romerske styret brakte fred og stabilitet til Lilleasia, og særlig det fra før mindre utvikla innlandet nøt godt av romersk administrasjon. Ankara ble bygd opp til en stor og viktig innlandsby. Samtidig førte romerne en hard skattleggingspolitikk som førte verdier ut av landet.

De folkevandringene som etter hvert sprengte Romerriket, var også merkbare i Lilleasia. I 258 e.Kr. trengte gotiske stammer inn i landet og plyndret Ankara og byer så langt øst som i Kappadokia. Goterne ble slått tilbake av Claudius II i 269. Omtrent på samme tid økte perserne presset mot Romas østgrense. Her ble endatil en romersk keiser, Valerian, tatt til fange og døde i persisk fangenskap.

Lilleasia ble raskt et kristent kjerneområde. Apostelen Paulus var fra Tarsus, og mange av de reisene som er beskrevet i Apostlenes gjerninger gjorde han mellom byer i Lilleasia. Ett av de kristnes tidlige tilholdssteder var Antiokia, der Peter bodde. Romerske guvernører bekjempet de kristne i varierende grad, og under keiser Diokletian ble det i 303 satt i verk store kristenforfølgelser i flere byer. Etter at keiser Konstantin omvendte seg og ble den første kristne keiser i Romerriket, tok det bare et par årstider før kristendommen var blitt statsreligion.

Etter sin omvendelse til kristendommen ville keiser Konstantin den store bort fra det gamle maktsenteret i Roma med dets hedenske tradisjoner.
I 322 beslutta han derfor å flytte hovedstaden nærmere det kristne kjerneområdet i Lilleasia. Etter først å ha pekt ut Troja som ny hovedstad, ombestemte han seg og oppretta det nye Roma i provinsbyen Bysants ved Bosporus, som nå fikk navnet Konstantinopel. Fra 330 var Konstantinopel romersk og kristen rikshovedstad.

Mens den vestlige delen av det romerske riket i de følgende århundrene ble invadert av germanske og andre barbariske stammer, var den østlige delen upåvirka av kaoset i vest. Det 5. og 6. århundret var prega av fred, stabil økonomi og stor praktutfoldelse. Etter hvert fortrengte gresk språk latinen som hoff- og administrasjonsspråk. Utdanningssystemet ble fullstendig kristent, kirken ble den mektigste institusjonen i alle byer, og dessuten den største byggherren. Katedralen Hagia Sofia fra midten av det 6. århundret står som et symbol på den kristne praktutfoldelsen i det østromerske riket.

Ved keiser Justinus Is død var hele det området som i dag er Tyrkia innafor det østromerske rikets grenser. Men i tiåra som fulgte ble riket satt under press av nabofolk både i nord og øst, og på begynnelsen av 600-tallet rykka persiske styrker inn og nådde så langt vest som Kadiköy (Kalsedon) ved Marmarahavet. Mange byer ble ødelagt; særlig gikk det hardt ut over den praktfulle provinsbyen Ankara. Samtidig skjedde et kulturelt og økonomisk sammenbrudd.

I 628 lyktes det keiser Heraklios å drive ut perserne, men krigen svekka både Bysants og Perserriket i den grad at angripende muslimske arabere i 654 kunne trenge helt fram til Ankara. De østlige provinsene gikk tapt, men de nye muslimske herskerne praktiserte stor grad av religionsfrihet, slik at kristne samfunn har kunnet leve videre innafor de muslimske områdene like til vår tid.

I Poson vant Bysants et avgjørende slag mot en arabisk hær, og det bysantinske riket fortsatte å være en stormakt i de følgende århundrene. Under Basileios II ble grensene flytta både nordover mot Bulgaria, østover mot Armenia og sørover mot Palestina. Etter Basileios’ død i 1025 ble riket svekket av blodig rivalisering om makta. Samtidig gjorde splittelsen i en østlig og en vestlig kirke at Bysants ble isolert fra tidligere forbundsfeller i Europa.

Tyrkerne var et rytterfolk som kom fra steppene langt øst i Sentral-Asia, og som hadde begitt seg på vandring.
På 1000-tallet grunnla et tyrkisk folk under ledelse av Seldsjuk-klanen et rike på armensk, persisk og arabisk område, og begynte å legge press på det bysantinske rikets østgrense. I 1071 sto et slag mellom 14 000 seldsjukryttere og 150 000 leiesoldater fra Bysants ved Malazgirt – et slag som tyrkerne vant.

Ennå i lang tid holdt Bysants stand mot de muslimske tyrkerne. I Anatolia skjedde imidlertid en gradvis innvandring og islamisering, og den bysantinske sentralmakta sto svakt i de østlige områdene. På 1200-tallet slo seldsjukkene og bysantinerne hærene sine sammen i et forsøk på å stoppe den mongolske invasjonen fra øst, men kunne likevel ikke hindre at mongolene trengte langt inn i Lilleasia.